3 måneder siden skilsmissen. 3 måneder og (minst) 15 kg til frihet. jeg har grått så mye i dag at jeg kasta badevekta i veggen fordi den ikke hadde endret seg, tross 10kg med snørr, tårer og håpløshet. trist som faen, og stor som en middels elefant. men jeg veit jo at det er løgn, hvertfall elefantdelen.dette er meg. i dag. usminket og naken. på mitt tynneste og mest ulykkelige. på en dag hvor jeg ikke ser enden på noe, hvor jeg egentlig bare vil legge meg ned for å dø, hvor jeg egentlig bare vil føle meg elsket og ønsket – en dag hvor tårene slår i bakken som bomber, de eksploderer rundt føttene mine men jeg klarer ikke å løpe i skjul. sorgen og tristheten danner et nett av miner og jeg er fanget i midten, bitter og alene.

helt ærlig. ingen løgner. det går ikke så bra. jeg legges inn på tirsdag kl0830, til «verdens mest deprimerende sted» som damen i telefonen så fint sa det. helsen er dårlig og de to siste dagene i frihet blir tilbragt i senga, isteden for å gjøre noe gøy, kroppen fungerer ikke og jeg føler meg sviktet. sviktet av kroppen. sviktet av deg. dette er mine dårlige dager og jeg trenger deg. oss. alt etser vekk innvendig og kroppen min står tilbake som et tomt skall. det er ingen hjemme.

jeg har ikke grått så mye som i dag en eneste gang siden det ble slutt. jeg vet ikke om det er fordi alle forlover seg, gifter seg og blir gravide om dagen – samtidig som jeg sitter her alene som kjærlighetsgrinchen og er bitter, eller om det er fordi det i dag, på dagen, er 3 måneder siden jeg mista deg. eller at jeg bare er så forbanna dritredd for tirsdagen at jeg alt har vurdert å rømme til thailand 3 ganger siden jeg våknet. det svir i brystet når jeg puster, det gjør ubeskrivelig vondt å sitte, jeg blir utslitt etter å ha gått noen hundre meter – men det er ingenting i forhold til følelsen av ensomhet. følelsen av å bare være, flyte rundt som en brennmanet alle løper vekk fra. i dag vil jeg bare gi opp. gi faen i innleggelsen. når jeg kommer ut er det ingen som venter på meg uansett, så hva et poenget?

dette høres kanskje ut som verdens mest patetiske og triste kontaktannonse, men det stemmer ikke. jeg vil bare håpe igjen. og tro. og ha en som vil ha meg på samme måte som jeg vil ha han. fortsatt ingen kontaktannonse altså, aller først må jeg lære meg til å elske meg selv. men jeg er redd for å finne ut at det er umulig, at jeg er u-elskbar, at jeg skal finne ut av det alle andre har funnet ut av for lenge siden. noen ganger er det enklere å leve i uvitenhet…

for en meningsløs drittdag dette er. og på toppen av alle forlovelser og graviditeter reiste mamma hjem til norge.

har fått nøklene til leiligheten siden sist. i dag klokka 12 for å være nøyaktig. har tilbragt dagen på MITT gulv, uten møbler og lys, kun tatt selfies og røyka usunne mengder sigaretter. i min leilighet. 

det har skjedd mye de siste dagene og jeg føler igjen at jeg kaver rundt samtidig som følelsen av å være redd trumfer alt annet. har fått innleggelsesdato og den puster meg så hardt i nakken at det føles som jeg aldri er alene. alltid en skygge som våker over meg og kanskje har denne skyggen tatt over for anoreksien, kanskje er det anoreksien som puster meg i nakken, kanskje er jeg alene og kanskje er jeg bare forvirret. stresset, redselen og alle følelsene midt i mellom stjeler nattesøvnen fra meg, selvom alt jeg egentlig ønsker nå er å sove. du veit, lukke øynene og forsvinne i noen timer.

søndag

@trygveskaug

en sånn dag. hvor tankene og følelsene spiser meg opp fra innsiden, sola skinner, tivoli med pappa – men allikevel ligger jeg i fosterstilling i senga og tenker at jeg aldri vil kjenne lykke igjen. selvom lykken har gynget i magen min de siste dagene og fylt den med alt annet enn angst og tomhet. det er med andre ord som det pleier å være, med en gang kroppen min fylles med den merkelige følelsen «lykke», trekker jeg bena godt opp under meg, lener meg tilbake og venter på at det skal gå til helvete. igjen. denne gamle hunden er virkelig ikke klar for å lære seg nye triks.

det blåser i dag og jeg venter bare på det vindpustet som skal knekke meg.

Processed with VSCO with 6 preseti dag er en god dag. en skikkelig god en.

kos med han her, interiørshopping og nå er jeg på vei ut til lufthavnen for å hente pappa. krysser fingrene mine for at dette blir en fin helg, 6 små dager til jeg skal tilbringe første natt i leiligheten min, så lenge det ikke blir innleggelse før den tid. medvinden jeg har om dagen kjærtegner den nakne skallen min og det føles godt.

takk for alle de fine kommentarene deres, jeg har svevd 6 meter over bakken de siste dagene. man kan se hvor glad jeg er på flere meters avstand. dere er gull<3

img_7834xdet er mye skjønnhet i mot.

kjære apatii – takk, du og kommentaren din er hovedgrunnen til at jeg har smilt non stop siden halv to i går. nå har jeg fandeme gjort det. drømmen jeg har hatt i 3 år. om du ganger antall år jeg har villet gjøre det med to, får dere antall mm håret mitt er nå. «du er crazy» sa ø. og det er akkurat sånn jeg føler meg. crazy og jævlig fin. kjeven går snart ut av ledd. takk til alle som heiet meg frem, kan liksom ikke forstå det helt. jeg har aldri følt meg friere. trenger da virkelig ikke mannfolk om man kan være så fin på huet!

barnslig

jeg våkner med et rykk, gjennomvåt av svette og med totalt panikkangst. jeg har hatt det før, og det er så umenneskelig jævlig. forskjellen er bare at nå vet jeg at jeg ikke skal dø, selvom det føles sånn. legen jeg så forrige uke trøstet meg med at de gangene jeg er gjennomsvett, er det diabetesen som fucker med kroppen min. jeg fnyser høyt og tenker hvor dum hun er, jeg kjenner da min egen kropp, jeg har tross alt vært leietaker i denne nedslitte og triste boligen i snart 29 år, og vet godt at det ikke er diabetesen. vi snakker et annet språk, diabetesen og jeg, det er ikke den som får meg til å våkne når jeg nesten drukner..

jeg kaster meg til siden, får panikk av å kjenne at ringene er vekk. den ene ringen du satte på fingeren min den første april i tjuetolv, som vi hele tiden sa vi skulle få gravert med aprilsnarr, men så rakk vi det aldri før tidenes lengste aprilsnarr var over. jeg har aldri likt aprilsnarrer noe særlig, jeg føler meg alltid så dum, så godtroende og naiv. den andre ringen satte du på fingeren min den femtende juni i tjuetretten, vår dag. det tok noen sekunder før jeg kom på hvorfor jeg ikke fant de, at jeg slettes ikke hadde mistet dem, at det er deg jeg har mistet, oss..

gjennomvåt av svette åpner jeg macen, kikker på tastaturet i noen sekunder før jeg lukker den igjen. det er dager jeg bare ikke orker å se på fingrene mine, de nakne, benete fingrene, som fortsatt bærer preg av smykkene jeg stolt bar i fire og tre år, symbolet på vår kjærlighet. den 108 år gamle gifteringen har hengt rundt halsen min siden den fjerde september, dagen fotballfrue hadde termin og min verden raste sammen. men sånn har det vel egentlig alltid vært, hvor skjevt flaksen fordeles. noen ganger tenker jeg at jeg godt kunne trengt litt av det tryllestøvet hun pustet inn da hun ble født. selv var jeg så liten at det eneste jeg pustet inn var luften i kuvøsen – og nå, i en alder av 29 skal jeg feire min andre jul, helt alene. jeg lurer på om det finnes kuvøser i min nåværende størrelse?

jeg er ofte redd for at alt annet som skjer gjør at jeg ikke får til å jobbe meg gjennom bruddet. casper mener jeg til tider er for reflektert for mitt eget beste, og jeg er enig. reflektert nok til å se det store bildet, men i en alder av (snart) 29 er jeg stadig et barn som er for redd til å kunne gjøre noe med det. redd for alt nytt og trives best i rutiner, selvom de er dårlige. det er vesentlige ting et menneske lærer i oppveksten og noen ganger tenker jeg at jeg stadig er 5-6 år gammel. i journalen min står det skrevet at jeg aldri har lært å ta egne valg, at jeg har en barnslig fremtoning og særdeles lett for å underkaste meg verbalt sterke mennesker som tar valgene for meg. korrekt, 

i morgen skal jeg ta solarium og leker med tanken på å kun la høyre ringfinger få gjennomgå. kan ikke ha flere søvnløse netter uten macen, det blir tross alt for dumt.

dagboknotat fra en liten stund siden. i dag våknet jeg i senga på hotellet jeg har flyttet inn på, skulle reist til new york, har fått reiseforbud pga helsa. «gjør noe fint for deg selv isteden» sa casper. hva faen er finere enn new york i november.

ingen smil i dag. men jeg er overveldet og takknemlig. sliten og medtatt. jeg drømmer fortsatt om å klippe av meg alt håret, sånn bortsett fra mat er det kanskje det eneste jeg tenker på om dagen. gleder meg til jeg er tøff nok til å ikke bry meg om hva andre mener, kjøre barbermaskina gjennom lokkene mine, la det falle og se det dekke gulvet som sne. jeg elsker sne og tenker kanskje at jeg kommer til å elske meg selv litt mer, bare jeg klipper meg.

men hva vet vel jeg.