Og samtidig som alt er vondt har solen vært fremme sammenhengende i tre uker, forutenom regnet som kom den dagen jeg søkte om skilsmisse. Symbolsk nok. 

Og vi har ikke hatt sol sammenhengende så lenge i hele sommer. Jeg leter etter tegn og kjenner litt på følelsen av at det kanskje var meningen, sånn siden jeg har sluppet unna efterårsvejret i københavn til nå. Jeg har fått godt vær for at det skal bli lettere den første tiden.

Men det er ingen som har sagt det blir lett og jeg gruer meg til alle nedturene som kommer. I dag sitter jeg i solen og kjenner at skydekket som har presset på rundt hjernen min de siste ukene slipper litt og litt. Eller kanskje det bare er james blake som rister de vekk.

Jeg ønsker ikke å ta stilling til hva som var rett og galt, sannheten er hva den er og nå står vi her vi aldri skulle stå. 

Kan han gå videre, kan jeg også. Nå må jeg bare få styr på livet, meg selv og tankene mine. 

limit to your love

går ut av døra, setter på meg headsetet og spillelista jeg lagde når det ble slutt. james blake og limit to your love kommer på og jeg setter den på fult, bassen får hjernen min til å vibrere som gele og for første gang siden den fjerde september klarer jeg å lukke tankene ute. repeat.

det er ingen hemmelighet at jeg er sliten, og det kan man godt se. ansiktet er dratt, jeg sover ikke, spiser ikke. psyk ser på meg, ber meg spise, han er urolig. men jeg kan ikke. magen er fylt med sorg og vondt, alt etter en bit er jeg kvalm.

«hvor længe har dette pågået, christine?»

«altfor længe. det har været svært at spise siden jeg gik i børneskolen, men jeg husker ikke sidst det var så her slemt» jeg peller på skorpen på armen min, jeg er sint og sliten.

før jeg går lover jeg å spise litt når jeg kommer hjem, sove..men innen jeg er hjemme er magen full igjen. jeg får dårlig samvittighet ovenfor casper, jeg lovte han tross alt.

det har gått tre uker. alt er fjernt og jeg befinner meg et eller annet sted i en eller annen verden jeg ikke kjenner til, kikker meg i speilet, starter å gråte, pakker sakene mine og forlater leiligheten vi har bodd i de siste to årene. trekker inn den plutselig så kjølige høstlufta før jeg slentrer opp til bispebjerg sykehus for å slappe av i noen dager, spise.

skrur limit to your love ekstra høyt. vil ikke tenke mer.

slutten

img_6807x«så skjedde det. slut. nu stopper festen. vi er ikke mer.
jeg har alltid sett for meg hvordan jeg kom til å reagere. men kroppen
ville ikke. den visste. den forræderiske kroppen min og han, visste.

selv våknet jeg opp den fjerde september klokken 09:30, og jeg visste
ikke. 11:20 visste jeg. og hele verden raste sammen.
i noen sekunder.

slut.»

dagboknotat fra den fjerde september.